25. Februar fikk vi tildelt en oppgave hvor vi skulle lage en informasjonsfilm om Sandvika VGS. Vi fikk selv velge grupper og vi skulle selv velge hvordan vi valgte å fremstille skolen vår på. Vi valgte å fremstille skolen ved hjelp av film, og vi delte ut oppgaver med en gang. Jeg ble utnevnt som regissør og kameramann. Vi brukte liten tid på å komme oss ut og filme og etter den første dagen hadde vi over et og et halvt minutt med redigert film.
Vi arbeidet på den måten at tre personer var ute og filmet mens de to andre satt og redigerte det de nettopp hadde filmet selv. På denne måten var vi veldig effektive og kom et langt stykke den første dagen. Vi møtte på noen tekniske problemer med redigeringen men ellers gikk det uproblematisk for seg, og vi var godt fornøyd med det endelige resultatet.
Presentasjonen av filmen gikk bra og vi hadde en god introduksjon av filmen. Det virket som filmen fikk frem de punktene vi ville få frem og vi syntes filmen viste fram skolen på en positiv måte.
I 2008 kom Metallica med sitt nyeste album "Death Magnetic" med singelen "The Day that Never Comes". Sangen varer i over 8 minutter og har en dyp tekst. Filmen ble filmet i en ørken utenfor Los Angeles, men handlingen i musikkvideoen skal være i Midtøsten i et krigsområde. Filmen ble regissert av danske Thomas Vinterberg.
Handlingen begynner i en bil midt i ørkenen, det er tre personer som kjører mot en base da en bombe smeller i nærheten av bilen. To soldater som sitter på bilen stormer ut og legger seg i angrepsposisjon med våpnene deres. De venter på fiender med våpnene klare når han ene oppdager at han har blitt skutt og ruller over på ryggen. Dette kommer fram i teksten ”You pull away, he hits the flesh, you hit the ground”. Partneren hans går bort for å stoppe blødningene ved såret hans, mens han tilkaller hjelp. Det ankommer et helikopter med medisinsk hjelp og den skadde soldaten blir tatt med til en lege. Soldaten som ble igjen får senere beskjed om at kameraten døde av skadene.
Handlingen hopper fremover til en lignende situasjon. Den soldaten som overlevde kjører på nytt i en bil på et oppdrag. De ser en sivil borger med noen starts kabler til hans nedbrutte bil. Soldatene frykter at det er et overraskelsesangrep og hever våpnene deres mot den sivile mannen. De går mot han og ber han legge seg på bakken. Så går de mot bilen med våpnene klare, men de finner bare en muslimsk kvinne.
I filmen er den viktigste personen soldaten som er med i begge hovedsituasjonene. Han har et godt forhold med soldaten han er med i den første situasjonen og tar hans død tungt. Det er den første soldaten som er med i begge situasjonene vi identifiserer oss med. Han utvikler seg fra den første situasjonen til den andre på den måten at han ikke kan håndtere alle situasjoner likt. Selv om den første situasjonen fører til et dødsfall kan han ikke antyde at den neste vil resultere i det samme.
Filmen har et vendepunkt ved slutten da soldaten innser at det ikke er noe bakholdsangrep, men bare noen som trenger hjelp med bilen. Han skjønner at han ikke kan forhaste seg i beslutningene basert på resultatet i en annen situasjon tidligere. Dette er også det moralske budskapet i filmen, at man ikke kan dømme alle under et. Det innser soldaten ved høydepunktet i filmen når han innså at han skulle til å skyte en uskyldig kvinne.
Filmingen i musikkvideoen veksler mellom å filme Metallica og handlingen i selve filmen. Budskapet i filmen kommer godt fram på slutten da soldaten senker våpenet og er tydelig rystet over hva han holdt på å gjøre. Han skjønner at han ikke kan håndtere alle situasjoner likt. Etter å ha sett filmen skjønner jeg meg på soldaten når han reagerer så sterkt på den sivile bilen med tanke på episoden før. Jeg skjønner også at man ikke må håndtere neste hindring som du håndterte din forrige.
Torsdag 11. Oktober dro vi inn til Oslo for å se på en forestilling av ”Jungelboken” i en nyere og mer moderne tid. Før det skulle vi være på en workshop der vi skulle lære noen danser. Der møtte vi Adil, vinner av Dansefeber 2006 og innehaver av hovedrollen i skuespillet Mowgli, som holdt et inspirerende foredrag om hvordan han hadde kommet dit han var i dag. Han fortalte oss om barndommen hans og hvordan han sammenlignet seg selv med Mowgli. Han vokste opp i et typisk norsk miljø og foreldre som ville ha han så norsk som mulig, og som den eneste utlendingen i klassen fikk han tøff behandling av klassekameratene sine. Det er på denne måten han sammenligner seg med figuren Mowgli som heller ikke passet inn blant ulvene i jungelen som menneske. På samme måte følte Adil at han ikke hørte hjemme på Ullevål. Det var veldig inspirerende å høre Adil fortelle om hvordan han gradvis skapte seg et navn i dansekulturen.
Etter Adil var ferdig med foredraget sitt kom tre dansere inn og vi ble delt i tre. Hver av gruppene lærte en dans hver som vi skulle fremføre for resten av klassene som var der. Det var veldig gøy og det var en fengende dans. Etter dansen skulle vi få noen timer i Oslo før vi skulle se forestillingen, men før vi kom oss ut ble vi fortalt at forestillingen var avlyst grunnet sykdom på skuespillere. Dette kom som en stor skuffelse, og vi måtte sette oss på toget hjem igjen.
3. Desember var vi på vei inn til hovedstaden igjen. Fulle av forventninger fikk jeg plass på første rad, kun noen få meter fra der hovedscenen var. Når skuespillet var i gang fikk man en følelse av at man var helt oppe i handlingen, og i de forskjellige dansene var de dansende ulvene kun centimeter unna oss. Opplevelsen var veldig bra og jeg syns det var godt skuespill. Jeg synes de moderniserte skuespillet veldig bra, der ulvene nå bodde i byer. Rollene ble også spilt veldig bra, helt fra de skumle ulvene og de sossete apene. Adil avsluttet på storartet vis da han klatret opp på over stolene helt til toppen mens han sang den avsluttende sangen. Et godt skuespill som anbefales på det sterkeste.
